''Et spørsmål om objektivitet'' - Er nærings-finansiert forskning uproblematisk?

22.01.2010

Doktorgradsstudent ved GenØk, Frøydis Gillund, diskuterer dette tema i en kronikk i avisen Nordlys (21.01.10)

Et spørsmål om objektivitet

Frøydis Gillund, Doktorgradsstudent ved GenØk – Senter for Biosikkerhet

Som det ble påpekt i reportasjen ”Forskere i dobbeltrolle” i Nordlys 12.januar, er nærings- finansiert forskning svært utbredt. Men er det uproblematisk av den grunn? Ja, hevder Atle Mortensen og påpeker betydningen de nære båndene mellom næring og forskning har hatt for utviklingen av viktige industrier i Norge. Videre uttaler han at forskerne ”har troverdigheten i behold så lenge de holder seg til sannheten”. Disse svarene er for enkle. En rekke forhold, deriblant økonomi, men også ideologisk ståsted, verdier og natursyn, kan spille inn og påvirke forskeres arbeid og dermed den kunnskap de fremskaffer. Samtidig kan forskere ha ulike agendaer, som påvirker hvordan de presenterer og vurderer fakta. Forskere kan derfor ikke alene forstås som leverandører av objektive og ubestridelige fakta. Når det gjelder veldig komplekse spørsmål, som menneskelig påvirkning på miljøet, finnes det derfor ingen entydig sannhet som kan trygge forskeres troverdighet.

Uenighet blant fagpersoner
Selv har jeg i flere år arbeidet med forskning på bruk av bioteknologi i matproduksjon, spesielt dyrkning av genmodifiserte landbruksplanter. Dette er et svært polarisert fagfelt, hvor det meste av teknologiutviklingen utføres av multinasjonale selskaper med sterke økonomiske insentiver for å få nye produkter ut på markedet. Sammen med tre andre kolleger gjennomførte jeg for noen år siden en studie av naturvitenskapelige forskeres syn på miljøkonsekvenser ved dyrking av genmodifiserte planter. Vi intervjuet 62 skandinaviske forskere som arbeidet med genmodifiserte landbruksplanter, deriblant molekylærbiologer, planteforedlere og økologer ved offentlige og private institusjoner. Studien viste at syn på genmodifiserte planter varierte blant forskere. Særlig to syn dominerte. Offentlig finansierte forskere, blant dem primært planteforedlere og økologer, la vekt på at det er stor usikkerhet knyttet til miljø effekter ved dyrking av genmodifiserte planter og uttrykte liten tillit til industri finansiert forskning. Forskerne som arbeidet for industrien la derimot stor vekt på de positive virkningene av genmodifiserte planter og poengterte at det er liten forskjell på genmodifiserte planter og andre typer landbruksplanter.

Forskernes ”briller”
Resultatene fra denne studien er kanskje ikke så overraskende. Det overraskende for oss var hvor tydelige disse trendene faktisk var. Studien synliggjorde hvordan bakenforliggende forhold som utdanning, arbeidssted og forskningsfelt kan ha betydning for forskeres syn og dermed også arbeidet de utfører. En måte å beskrive dette på, er at disse forholdene fungerer som en type briller som påvirker hvordan forskere ”ser” på problemet de arbeider med – enkelte forhold kommer i fokus, mens andre forhold faller utenfor perspektivet. Så, når Stein Gunnar Bondevik ved Nofima uttaler i reportasjen at ”forskere som arbeider for å gjøre næringen bedre, like fullt kan tenke økologisk”, tenker jeg at det selvsagt er mulig. Men vi kan ikke forvente at deres vektlegning og oppfattelser av økologiske spørsmål vil være i samsvar med de fra forskere fra andre fagområder og med andre profesjonelle tilhørigheter.

Usikker kunnskap
Både introduksjon av oppdrettsfisk i sjøen og genmodifiserte planter på land innebærer endringer i svært komplekse og dynamiske økosystemer. Denne kompleksiteten gjør det umulig for forskere å beskrive eller forutsi alle konsekvenser; kunnskapen er preget av vitenskapelig usikkerhet. Det er nettopp under slike forhold at det er spesielt viktig å være åpen om premissene som ligger til grunn for forskninga.
Forskere som rådgivere
Myndighetene som er satt til å forvalte disse komplekse systemene baserer i større og større grad sine beslutninger på råd fra forskere. Som faglige eksperter sitter forskere på kunnskap som er viktig for å sikre god forvaltning, samtidig gir kunnskapen autoritet, og deres vurderinger veier ofte tungt. Det er imidlertid også mange eksempler på at forskere strides – nettopp fordi det finnes ulike måter å tilnærme seg og forstå et problem på. Det er viktig at dette anerkjennes istedenfor at det fordekkes bak en forestilling om sanne og ubestridelige vitenskapelige fakta. En anerkjennelse innebærer blant annet at forskere oppfordres til å være åpne om premissene som ligger til grunn for forskninga de utfører. Når de legger fram ny kunnskap bør dessuten usikkerhetsmomenter ved kunnskapen beskrives, for eksempel ved å diskutere spørsmål som: Hva slags konklusjoner gir dataene belegg for å trekke i forhold til det reelle forvaltningsproblemet? Hvilke spørsmål, spesielt i forhold til potensielle risikoer, er fremdeles ubesvart? Samtidig må myndighetene være flinke til å søke råd hos et bredt spekter av forskere, med ulik faglig bakgrunn og profesjonell tilhørighet, i tillegg til å inkludere andre kunnskapskilder, ved å lytte til lokal befolkningen, interesse organisasjoner eller næringsdrivende i området. På denne måten får de bedre innsikt i problemets kompleksitet. Myndighetene bør utvise ydmykhet i forhold til denne kompleksiteten, og vår manglende evne til å forutsi langsiktige konsekvenser ved å endre natursystemer. I praksis innebærer dette å legge føre var prinsippet til grunn for forvaltning – for slik å la tvilen komme naturen til gode.