La oss slå et slag for den norske Genteknologiloven: Historisk avgjørelse

15.10.2008

Kronikk i Klassekampen 14. okt. 2008. Frøydis Gillund, doktorgradsstipendiat GenØk – Senter for biosikkerhet

I juni i år anbefalte Direktoratet for Naturforvaltning (DN) å godkjenne to typer genmodifisert (GM) mais til mat og fôr på det norske markedet. Søknadene ligger nå hos Miljøverndepartementet. Gir Erik Solheim grønt lys, bør avgjørelsen nevnes i historiebøkene.

Per dags dato er det ikke tillatt å importere GM-mat til Norge. Den norske Genteknologiloven er et av de strengeste regelverkene i verden for import og dyrkning av GM-produkter. I tillegg til å kreve at GM-produktet må være trygt for helse og miljø, skal godkjenning kun skje hvis produktet bidrar til samfunnsnytte og bærekraftig utvikling, samt er etisk forsvarlig. GM-mat er kontroversielt. Forskere, både i Norge og resten av verden, strides: Enkelte hevder at genteknologien bidrar til en mer presis og forutsigbar form for avl på husdyr og landbruksplanter. Andre legger vekt på at arvematerialet og samspillet mellom ulike gener er svært komplekst, slik at uventede effekter vil kunne oppstå, spesielt over tid.

I tillegg til å måtte forholde seg til motstridene vitenskapelige råd, må myndighetene konkretisere diffuse og komplekse begreper som bærekraft og samfunnsnytte. Anbefalingen av de to typene av GM-mais har synliggjort at det eksisterer ulike oppfatninger om hvordan dette bør gjøres. DN hevder at det ikke kan påvises at produktene vil være negative for det norske samfunnet, og mener dette er tilstrekkelig for å anbefale godkjenning. Bioteknologinemda, som har et offisielt mandat for vurdering av samfunnsnytte og bærekraft samt etiske aspekter ved GM-søknader i Norge, har et annet syn. De vektlegger blant annet at det er viktig å vurdere samfunnsnytte og bærekraft også i produsentlandene. En av GM-mais variantene som DN ønsker å tillate er resistent mot ugrasmiddelet Glufosinat, som nå er forbudt i EU, med unntak av ved epledyrkning. Glufosinat kan forårsake både akutte og kroniske skadevirkninger på pattedyr og mennesker, inkludert mulige skader på forplantningsevne og foster, samt reduksjon i artsdiversiteten i dyrkningsområdet. Åpner Norge for import bidrar vi til en dyrkningspraksis som kan påføre bønder og miljøet der GM- maisen dyrkes betydelige skader.

I et forsøk på å konkretisere kravene om bærekraft og samfunnsnytte har Bioteknologinemda definert en rekke kontrollspørsmål som spenner fra GM-produktets effekt på global biodiversitet og klimagassutslipp, til fordeling mellom fattig og rik, og om dette er et produkt samfunnet ønsker. Det sier seg selv at det er vanskelig å finne svar på slike spørsmål. I behandlingen av GM-mais søknadene, samt tidligere GM-søknader, konkluderer Bioteknologinemda med at de mangler tilstrekkelig informasjon for å kunne vurdere disse aspektene. Det er selskapet som søker om å få et GM-produkt godkjent som er ansvarlig for å gjennomføre studier som dokumenterer at produkter er trygt. Situasjonen minner om bukken som blir satt til å passe havre sekken, og siden Norge er alene i Europa om å stille krav om vurdering av samfunnsnytte og bærekraft, inkluderer søker sjeldent denne type informasjon. Dersom norske myndigheter tar Genteknologiloven på alvor må de prioritere arbeidet med å avklare hva kravene om bærekraft, samfunnsnytte innebærer, samt kontinuerlig etterspørre denne type informasjon fra søker før de avgjør om det skal åpnes for import eller dyrkning av GM-mat i Norge.

Det finnes ikke enkle svar på spørsmål som; er GM-mat noe samfunnet trenger og ønsker? Kan global matkrise løses ved hjelp av ny teknologi, eller kan teknologien bli en sovepute som forhindrer en reell endring av forbruk og global ressursfordelig? Svarene vil avhenge av verdier og interesser, som er vanskelig å veie opp mot hverandre. At GM-mat er en viktig strategi for å mette verdens sultne blir for eksempel hyppig nevnt av tilhengerne av teknologien. En nylig rapport initiert av FN og Verdensbanken fremhever derimot at GM-planter ikke bør bli et bærende element for å møte verdens matvarebehov. I et land som Norge kan global matkrise oppleves fjernt. De vanligste GM-plantene, som mais og soya, egner seg dessuten ikke for norske dyrkningsforhold, noe som kanskje forklarer hvorfor GM-mat har relativt liten aktualitet i det norske medier. Norske fiskefôr-produsenter opplever imidlertid situasjonen annerledes. En stadig større andel av fiskemelet som brukes i fôr til oppdrettsfisk erstattes nå av planteråstoffer som mais og soya. Siden 60% av all soya er GM, blir det stadig dyrere og vanskeligere å fremskaffe GM-frie planteråvarer. Mattilsynet godkjente derfor i fjor 19 prosesserte GM-planter til bruk i fôrproduksjon. Oppdrettsnæringa beroliger med at de foreløpig ikke tenker å bruke GM-fôr, mye på grunn av europeiske konsumenters GM- skepsis. Dette viser at GM-mat har aktualitet i Norge og at konsumenter har makt. At norske fôrprodusenter kan bruke GM-råvarer i fôrblandingene har imidlertid nærmest blitt oversett av norske medier. Noe som er urovekkende, da en reell offentlig GM-debatt forutsetter at media sette saken på dagsorden.

Vitenskapelig uenighet og usikkerhet omkring mulige miljø- og helseeffekter, samt uklarheter omkring hva krav til samfunnsnytte, bærekraft og etiske aspekter innebærer, taler for at Norge bør opprettholde sin restriktive holding og håndheve føre-var prinsippet. Myndighetene kan dermed avslå søknader om bruk av GM-produkter dersom det er usikkerhet omkring eventuelle skadelige effekter. Norge har et internasjonalt ry som pådriver for føre-var prinsippet og ivaretakelse av miljø- og helsesikkerhet i forhold til GM-produkter. For å opprettholde denne anerkjennelsen er det viktig at kravene Genteknologiloven stiller håndheves, samt at myndighetene støtter opp om forskning innen biosikkerhet og legger til rette for offentlig debatt som har til hensikt å klargjøre begrepene samfunnsnytte og bærekraftig utvikling.